Jeg visste hva øya var, men at en skole sendte nesten alle elevene dit arrangert av foreldrene var jeg ekstremt skeptisk til.

Da mine barn begynte på Refstad Skole visste jeg ikke helt hva Aldri et år uten Hudøy var. Jeg visste hva øya var med sine kolonier siden den eldste datteren hadde vært på sommertur der, men at en skole sendte nesten alle elevene dit arrangert av foreldrene hadde jeg ingen anelse om. Vi var innflyttere til Refstad uten noen historie om nettopp denne unike turen.

Jeg var ekstremt skeptisk da jeg for første gang hørte om det. Som foreldreenhet er jeg slik at jeg synes det er fint med barnebursdager, koselig med besøk og kan være ærlig nok til å innrømme at det ofte er særdeles deilig når barna har sovnet stille inn for kvelden. Det jeg aldri har sett på som særdeles aktuelt er å reise på en øy med hundrevis av barn.

Skepsisen til å sende barna dit ble enda større da informasjonsmøtene ble avholdt. Det var mye godtebord og sjokoladepålegg. Foreldre fortalte hvor slitsomt det var, men at barna likte det godt. De dro dit første år uten meg, og kom tilbake med smil om munnen som om de hadde vunnet i Fortnite, Roblox og Minecraft samtidig. Det hadde regnet hele tiden, de var kliss våte, slitne og helt utrolig glade.

Året etter ble jeg med. Jeg tapte loddtrekningen med min kone. Slik den typen loddtrekning ofte er. Det korteste strået ble utlevert. I ukevis gruet jeg meg til søvnproblemer, matutfordringer og saltvann. Jeg er fra Toten. Jeg hater saltvann.

Da jeg så øya for første gang var det som om å gå inn i en eller annen slags fortelling fra en tid som ikke lenger finnes. En uskyldig tid som sannsynligvis bare har vært tilstede på film og TV hvor barn lekte med treleker og foreldre snakket sammen istedenfor å oppdatere Instagram. På øya fikk jeg se barn slik barn skal være. Samhold. Nærhet. Ærlighet. Ektefølt engasjement. Uten TV. Uten YouTube. Uten Fortnite. Uten filter. 

Vi voksne ble en enhet. Vi snakket sammen om det meste. Barna. Oss selv. Mat. Drikke. Bading. Plutselig kjente jeg alle barna. Alle de voksne. Og da det kom opp om vi skulle dit i år var det ikke noe strå å trekke. Jeg skulle. Min kone fikk ikke lov. Selvfølgelig skulle jeg dra.

Jeg kan fortelle deg hundrevis av historier om da en av guttene satt på ryggen min gjennom hele dagen, eller da vi lærte opp barna til å lage nachos av tacorester. Eller hvordan det var å se så mange blide, glade barn som lærte hvordan det var å være menneske slik skole aldri kan lære deg. 

I min jobb startet jeg opp det som kalles content marketing, innholdsmarkedsføring i Norge. Senere skrev jeg en fagbok om det. Denne teksten er innholdsmarkedsføring for å overbevise deg som foreldreenhet til ett eller flere barn på Refstad Skole til å velge å sende ditt barn til Hudøy. Reklame fungerer beste de gangene det er gode budskap, noe bra å selge eller overbevise noen om. Det er vanskelig å lage godt innhold om noe som ikke er bra. 

Hudøy er bra. Det er ikke bare bra, det er mer enn det. 

Hva godt har egentlig barn av å møte mange forskjellige foreldre, oppleve frihet under ansvar og koble seg fra mobil, YouTube og dataspill?
Du vet svaret.

I en reklame som har gått for Mastercard i engelskspråklige land sammenligner man det som kan kjøpes for penger og det som er priceless. Prisen for Hudøy er slik den er, men opplevelsen er priceless. Uvurderlig.

Meld deg selv og barnet ditt på Hudøy. Det er det smarteste, beste og mest uvurderlige du kan gjøre for deg selv og dine barn i 2019. Ja, det er godtebord og sjokoladepålegg. Men det er detaljer i et lappeteppe av opplevelser, læring og mestring.

Vi sees på Hudøy!

https://www.deltager.no/aldri_et_ar_uten_-_hudoy_2019_08062019